Bevertning med kaffe og kaker har alltid vært tradisjon hos oss i Normisjon Lillestrøm. I ulike former og ved ulike arrangementer. Ved 150års jubileet til Normisjon Lillestrøm ble det utgitt en jubileumsavis. Her skrev den pensjonerte generalsekretæren Anfin Skaaheim en artikkel om kaffekjelen eller bedehuskjelen. Vi vil dele hva han skrev denne gangen.
Gjesteskribent Anfin Skaaheim
Det er ikke lett å begripe hva denne overskrifta er godt for. Hva i all verden er bedehuskjelen for noe? Folket vet snart ikke hva en kaffekjel er. Nå heter det kaffetrakter eller kaffemaskin, og en kan får noe en kaller kaffe ved å putte noe pulver opp i varmt vann. Slik er det sikkert også blitt på Normisjon i Lillestrøm. Jovisst serveres det kaffe på Normisjon! Det hører med på en plass folk møtes for å se hverandre, ha sosialt fellesskap og dele det en har på hjertet. Det er ingen ny oppfinnelse å bruke kaffe for å få tunga på gli!
Men det kan være grunn til å savne den gamle svarte kaffekjelen på bedehuset før i tida. Det fine med den var at den inneholdt kokt kaffe – og det lukta kaffe fra den lang vei. Kaffelukta seig utover rommet og ut på gangen, ja, av og til like ut på gata! Det var en god lukt og den inviterte inn og ønsket folk velkommen. Den fortalte at her er det noe godt som deles og noe varmt som formidles.
Trude Teige i TV2 fortalte i Vårt Land om sitt barndoms bedehus på Sunnmøre. Der kokte de kaffe på en stor kaffekjel. Hun skildrer hvordan hun kjente lukta av kaffe da hun åpnet inngangsdøra og hvor trivelig det var å komme inn til mor som stelte til mat og kokte kaffe på bedehuskjøkkenet. Det gav den gode følelsen av fellesskap og hygge mellom møter med taler, sang av musikklaget og personlige vitnespyrd om livet og troen, om bønn og åndelig fellesskap.
Den gamle svarte kaffekjelen er borte. Lukta av kokt kaffe siver ikke som før ut over møtesal og lokker ikke folk inn gjennom dørene på bedehuset. Men det betyr jo ikke at alt det som før fulgte med en er borte. Fremdeles er det servering av kaffe og kaker mellom møter og konserter, og fremdeles er det fellesskap og gode samtaler rundt småbord. Fremdeles ønsker en nye velkommen inn, om ikke med kaffelukt helt ut på gata!
Så kanskje er det ikke så farlig at svartkjelen er borte og lukta av kokt kaffe ikke kjennes som før. Det går jo an å invitere på annen måte inn til fellesskap, den gode samtale og til samling om Guds ord, der vi får hjelp til trygg tro og kraft til å møte alt som livet byr på.
