Rolf Ruud har vært ansatt i Indremisjonen/Normisjon i ca 50 år. Han er i dag pensjonist og medlem i Normisjon Lillestrøm. Han er forkynner, forfatter og blogger. Du finner hans blogg her: https://www.himmelhavet.no/ Her vil du også finne hele innlegget hans om bønn. Vi har klipt ut noen tanker her:
Gjesteskribent: Rolf Ruud
Bønn er naturlig
Det burde ikke være vanskelig å be. Bønn er den naturligste ting av verden.
Vi ber ganske enkelt fordi vi ikke kan la det være! Bønn er ikke en tillært ferdighet, men en medfødt trang. Når vi presses til bristepunktet, når vi blir fristet over evne, når vi er bekymret eller dypt bedrøvet – ja, da ber vi.
For det første må vi være oppriktige når vi ber. Det er bønnens første bud. Den største fristelsen vi er utsatt for, er å be i fromme ordelag om ting vi vet vi burde be om. Sannheten er at vi – i det minste av og til – ville bli rystet, om vår bønn skulle gå i oppfyllelse.
Vi kan for eksempel be om å bli kvitt en eller annen uvane, uten tanke på å skille oss av med den.
Vi kan be om å bli slik eller slik, uten å gjøre det minste for å oppnå det.
Vi kan be om å bli forvandlet til et helt annet menneske, uten at vi av hjertet ønsker å forandre oss.
Tvert om er vi svært fornøyde med oss selv, slik vi er! Faren ved å be er at vi lett kommer med fromme og innholdsløse talemåter, hvor vi riktignok ber om de rette ting, men ikke regner med å få dem. Det er å lyve for Gud. Vi må ikke be om å få noe som vi ikke ønsker av hele vårt hjerte.
Vær ærlig med Gud
Hvis vi vet at vi burde be om bestemte ting, men innerst inne ikke vil ha, må vi for det første la være å be om dem, da er vi ærlige. Så må vi bekjenne for Gud hvordan det står til med oss, og be ham gi oss det sinn vi ikke kan få av oss selv. Når vi ber, skal vi være bunnløst ærlige overfor oss selv, så vi blir bunnløst ærlige overfor Gud.
Bønnen må gjelde noe bestemt. Det er ikke nok å be Gud om tilgivelse, bare fordi vi føler oss nedfor og ulykkelige. Det er altfor lettvint! Vi må nevne våre synder ved navn, og bekjenne håndgripelige feiltrinn for ham.
Det er ikke nok å takke Gud for hans gaver sånn i sin alminnelighet. Vi må regne opp for ham hva det er vi takker for. Vi må be ham hjelpe oss nettopp hvor vi svikter, og hvor vi virkelig trenger hans hjelp.
Vi må huske at vi er en del av alt levende liv. Vi er ikke isolerte individer på hver vår øde øy, men vi er deler av et fellesskap og medlemmer av et samfunn, enten vi liker det eller ikke.
Alt det vi gjør, berører andre mennesker. Vi må derfor se i øynene at Gud ikke bønnhører en egoistisk bønn. Det kan godt tenkes at oppfyllelsen av bønnen vår kunne komme til å skade en annen.
Hvis vi skulle få det vi bad om, kunne det tenkes at det måtte skje på bekostning av det en annen skulle hatt. Vi ber ofte ut fra den forutsetning at vi er verdens sentrum, som om hele verden, og alt som lever, bare er til for vår skyld.
Hvis vi glemmer de andre når vi ber, kan vi ikke vente å bli bønnhørt slik som vi ønsker. Alle mennesker er Guds barn, og i den store familien som hører Gud til, går det ikke an at ett bortskjemt barn får alt det peker på.
Enda viktigere er det å huske at Gud er den som alltid vet best. Ikke rent sjelden ber vi i vår uvitenhet om noe som slett ikke ville tjene vårt evige gagn hvis vi fikk det. Det må selvfølgelig være slik.
Gud vet best
Bare Gud kjenner fremtiden, bare Gud vet hva som er best for oss. Derfor kan det hende at han hjelper oss best ved ikke å gi oss det vi ber om. Barnet ber om et eller annet, og vi er glade i barnet og vil at det skal være lykkelig. Men skulle vi gi barnet alt det det bad om, vet vi at det ikke ville være riktig av oss, for enkelte ting kunne for eksempel bli farlig for barnet og skade det.
Slik er det også i forholdet til Gud. Vi skal ikke være blitt gamle før vi innser at livet ville vært meget fattigere hvis Gud hadde oppfylt enkelte av bønnene våre. Det er et faktum: Ubesvart bønn eksisterer ikke!
Det er tre forskjellige svar på våre bønner. Iblant sier han: «Ja!» Iblant «Nei», og iblant lyder svaret: «Vent, og se!»
Bønn er samarbeid mellom Guds nåde og våre anstrengelser. Det er når vi riktig anstrenger oss, at Gud gir oss det klareste svaret. Slik vil det alltid være.
Det hjelper ikke å be for hedningene, hvis vi samtidig avslår å gi penger til misjonen, slik at evangeliet kan nå ut til dem.
Det har liten verdi å be om at de sørgende må bli trøstet og de ensomme møte oppmuntring, hvis vi ikke selv rykker ut og sørger for de ulykkelige og forsømte i vår nærhet.
Det har ingen hensikt å be for våre kjære og vårt hjem, hvis vi bare fortsetter med å være like selvopptatte og hensynsløse som før.
Hvis vi er syke og går til lege, vil han skrive ut resept på en medisin, foreskrive en diett eller behandling av et eller annet slag. Tar vi oss ikke så pass sammen at vi følger legens instrukser, kunne vi like godt spart oss hele konsultasjonen. Skal vi bli friske, må det et samarbeid til mellom legens viten og mine anstrengelser for å følge hans råd. Slik også med bønnen.
Kall på meg på nødens dag,
så vil jeg utfri deg Sal. 50,15.
«Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett., 1.Joh 1,9.
For mine tanker er ikke deres tanker,
og deres veier er ikke mine veier,
sier Herren Jes.55,8..
Vær ikke bekymret for noe! Men legg alt dere har på hjertet, fram for Gud. Be og kall på ham med takk. Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus. Fil. 4,6-7.
